The best of Australia

Forhåndskrivet innlegg

27 dager i Australia er nå over. Jeg kan ikke tro at tiden har gått så fort. Om jeg skal rekne tid i opplevelser, føles det som at jeg har vært borte fra Norge i en evighet. Men når det gjelder tid, så skjønner jeg ikke at jeg allerede er over halvegs på turen min. 77 dager på reisefot, 60 dager igjen. Kjære tid: Hvorfor haster du deg avgårde? Jeg vil gjerne ha litt mer av deg.

Her i Australia har jeg brukt over 40 timer på Greyhoundbussen, vært på åtte ulike plasser, hatt 11 ulike hjem, og sitter igjen med utallige minner.

Beste plass: Noosa Heads.

Beste utsikt: Fallende utfor et fly, flyvende gjennom skyer og se ned på det blåe hav, med fallskjermen som livsredder.

Beste opplevelse: Nr. 1: å hoppe i fallskjerm. Nr. 2: holde en koala og kose med kengeru. Nr 3: Flyte nedover elven på Fraser Island med «goonputen», omringet av frodig natur og stekende sol.

Beste mat: Det må vell bli kyllingsushien jeg nettopp fann frem til. Også kommer kengerukjøttet på en god andreplass.

Beste latter: Kortspilling på Fraser Island sammen med crazy Italianos.

Mest brukte ord: Cheers mate, boomba, awesome, 20 minutes, lets go, see yah.

Kommer til å savne mest: De trygge omgivelsene over alt. Her stoler alle backpackerne på hverandre. Det er vertfall lagt opp til det, siden skap for å låse inne ting i så og si ikke finnes.

En flytur unna så er jeg i Malaysia.
Skrives der, fininger!

Koala Sanctuary

I går gikk enda en drøm i oppfyllelse. I og med at det var 2. siste dagen min i Australia og jeg ikke hadde sett en eneste kengeru (bortsett fra det kjøttet jeg spiste), måtte jeg ta saken i egne hender. Turen gikk da til Koala Sanctuary, der de også har kengeru, fugler, krokodiller og dingoer. For å komme oss dit tok vi ferjen, som tok ca en time. Her serverte de god mat, spilte god musikk og fortalte om de ulike tingene vi såg oppover elven i Brisbane.

I tillegg til å mate og kose med kengeruene (som hadde utrolig myk pels), fikk jeg også holde en koala. Smelte smelte. Hjertet mitt smeltet ekstra mye når en mammakengeru kom med ungen sin i «lommen» på magen. Så skjønn, da.

Flere bilder kommer senere. Jeg må springe for å rekke og gjøre meg klar til neste flyreise.

Another dream came true true yesterday: cuddling a koala and feeding kangaroos. My heart melted, they were soo cute!

Fly like a bird

Selv om det ikke hadde gått helt opp for meg hva jeg var på veg til å gjøre, fløy sommerfulene sjenerte rundt om i magen. På veg til kontoret, der vi fikk seler og en liten introduksjon, fylte jeg ut noen papirer og skrev under på at jeg forstod risikoen med fallskjermhopping. Å skrive under på at eg snart kan dø må jeg si var litt rart…

Det var stille blant oss som skulle hoppe. Noen med store smil og spente øyner, andre med skjelvne hender og nervøse blikk. Vi entret det lille flyet, og nøt den nydelige utsikten fra luften. Omtrent 20 minutter etter, 14000 ft høyere, åpnet de luken og førstemann forsvant ut i det blå. Det var først DA at jeg virkelig forstod hva jeg hadde gitt meg ut på. Etter førstemann hadde hoppet gikk alt så fort at panikkfølelsen og skrekken for å hoppe ut av flyet, fra 14000ft!!, så vidt rakk å vise seg. Et nytt «par» forsvant ut luken. Kameramannen min forsvant ut luken, OGSÅ var det min og Sam sin tur. Plutselig var det ingenting å stå på. Ingenting å holde fast i, bortsett fra reimene som koblet meg sammen med Sam og fallskjermen. Til det eneste som bestemte om jeg skulle leve eller dø. For det var jo faktisk dét. 60 sekunder med fritt fall, der huden ble trykt bakover, og munnen hang på vidt gap. DA var det ikke så lett å smile til kameramann, nei. Hvertfall ikke når de 60 sekundene vi skulle ha med fritt fall begynte å føles som myyye mer enn 60 sekunder, og tanker om at fallskjermenen ikke fungerte begynte å fylle hodet. SÅ rykket det sterkt i reimene, og fallskjermen var ute. Den lille panikkfølelsen var med en gang borte, og jeg tenkte ikke på annet enn hvor FANTASTISK AMAZING det var. Vi svevde rundt i nesten fem minutter. Etter én gjennomgang av hvordan vi skulle gjøre landingen, siktet Sam oss inn på stranden der tre av dem andre allerede hadde landet. Nede på jorden igjen var alle supergiret og ingen klarte å slutte og smile. Det ekke’ hver dag man flyr gjennom luften og hvite skyer, fri som fulen. Dette tror jeg er det beste jeg noen sinne har gjort, og jeg gjør det gjerne igjen! Iiiik.

Reprise

På bussen fra Agnes Water til Brisbane var det som å få deler av turen min i Australia i reprise. Jeg har reist sørover igjen, og Greyhound* kjørte forbi mange av plassene jeg har vært på her på solkysten. For hvert stopp satt jeg og smilte for meg selv, mens hjernen min spilte alle de morsomme episodene i reprise. Med meg i hovedrollen, og alle de fine menneskene jeg har møtt som medskuespillere. Episodene var fylt med latter, glede, morsomme historier og ulike språk. Noen klipp var preget av sykdom, hjemlengsel og ønske om fast reisefølge. Men alltid kom det noen reddende engler som lyste opp dagen og gjorde slik at mørke tanker fløy av gårde. Alt i alt var det episoder som vil varme mitt hjerte, og gjøre slik at jeg vil lette på smilebåndet hver gang de spilles av.

(Jeg har fortsatt noen dager her i Australia før neste sesong begynner).

*Bussen som de fleste backpackere reiser med.

Parts of my journey here on the Sunshine Coast was played on rerun when I took the bus from Agnes Water south to Brisbane. At each stop I couldn’t do anything else than smile for myself, when my brain played all the wonderful episodes from these places. Episodes filled with laughter, happiness, great stories and different languages. Together with people with different personalities and thoughts. Some parts where filled with sickness, homesickness and a wish to have one travel-partner at all times. Every time some saving angels made the day much better, and made all the dark thoughts fly away. In the end it was good episodes that will always warm my heart, and make me smile every time they will be played on rerun again.

Cool Bananas

Hostelet jeg bor på nå, Cool Bananas i Agnes Water. Elsker hostel som dette. Rent og ryddig hele tiden, stort oppholdsrom med TV, mange sofaer og sakkosekker hvor man kan sitte og lese, data med gratis Internett, fint område hvor man kan drikke, også serverer de til og med middag og pannekaker nesten hver dag til en rimelig pris. Kokken er en kjempesøt, litt gammel mann, som henger på hostelet når han har ledig tid fra gårdsarbeidet. Han har nesten hele tiden backpackere som jobber hos han, såkalt «wwoofing», der man jobber på gården og får gratis overnatting og mat. Om jeg vil har jeg muligheten til å gjøre dette hos han et par dager. Det hadde vært en god erfaring, men jeg vet bare ikke helt om jeg klarer å samle krefter til det nå, siden forkjølesen fortsatt sitter ganske godt i.

Nå skulle jeg egentlig vært på veg til Airlie Beach, og være med på en to netters segletur til Whitsunday, for så å dra videre til Cairns. Turen min er allerede betalt, men på grunn av feilinformasjon fra reisebyrået, Whicked Travel, var alle turene fullbooket frem til onsdag – dagen ETTER at jeg har forlatt Australia. Jeg skal ikke klage på erstatningen, siden jeg storkoser meg her og forhåpentligvis får pengene mine tilbake, men uansett: Fuck you Whicked Travel. Det skal jo være så fint der…

The hostel I live on now, Cool Bananas in Agnes Water. I love hostels like this; clean, cozy, a nice room to relax, read, watch TV or use free wifi. It’s also a nice place outside to eat and drink. And they serve dinner and pancakes almost every day, with backpacker-price. The chef is so cute. He is probably in his late 60s, and are hanging out at the hostel when he have free time from the work at his farm. (He even give me free food, just that is reason enough to love him). I have the opportunity to work there for a few days if I want, but because of my cold I think I’ll pass. I should have been on my way to Airlie Beach, and go on a two-days sailing trip to Withsundays. But the travel agency I booked with gave me wrong information, so it was full booked to the day AFTER I’ve left Australia. I’m having a great time here, but anyways: Fuck you, Whicked Travel! It’s supposed to be so beautiful there…

Verdens største sandøy

Det er nå tre netter siden jeg kom tilbake fra verdens største sandøy, Fraser Island. Det hele startet med en forsinket busstur fra Noosa til Hervey Bay, der vi strandet i ødemarken, med stekende sol i over to timer. Her møtte jeg flere som skulle på samme tur som meg, og som viste seg å bli de jeg har vært mest sammen med de siste dagene. Til sammen var vi 27 stk pluss en guide, der var totalt fire (heldige) gutter. Godt og blandet med folk fra England, Italia, Nederland, Switzerland, Sverige, Canada, Tyskland, også meg fra Norge.

På lørdag ringte vekkerklokken så tidlig som klokken 5. Etter å sett en sikkerhetsvideo og å ha pakket de fire 4WDene med klær og mat, var vi klare. Det som ventet oss på øya var:

– Heftige bilturer på strandøya; over elver, gjennom skoger, hompete veger og bratte skråninger.

– Bading i mange ulike innsjøer. Fikk oss flere fine gåturer gjennom skoger med ekle edderkopper rundt stien og på glodhet sand. Ene plassen brukte vi vinposene fra dagen før som flytemadrasser og for med strømmen nedover en «elv».

– The shipwreck of the S.S Maheno.

– «Don’t forget your dingostick» hver gang vi skulle på do (les: ute i ødemarken, der alt av dopapir måtte gravest ned).

– Camping på kvelden med grilling og vinkos, der vi endte begge kveldene på stranden med den nydelige stjernehimmelen over oss.

– To netter i et mekmørkt telt, der det kun var et tynt liggeunderlag som skilte oss fra den harde bakken. Jeg våknet konstant av mareritt om ekle edderkopper rundt om i teltet, men heldigvis fann jeg ingen dager etter.

Tilbake på hostelet i Hervey Bay feiret vi med enda mer vin og grillkos, og når natten kom var alle glade for å få sove i en skikkelig seng igjen.

Surfers and Noosa

Nå er det vel på tide å fortelle hvor ferden min har gått. Jeg forlot Byron Bay sist fredag, og ankom Surfers Paradise nesten i søvne, etter å ha testet utelivet der. Surfers var en kul plass, men hadde egentlig ikke noe spesielt å tilby, bortsett fra mange nattklubber, et pariserhjul, mange høye bygninger og en ok strand. Men jeg hadde det veldig artig sammen med noen morsomme folk fra Sør-Afrika, Japan, Frankrike, Tyskland osv. På lørdag var vi med på et slags pub-crawl der vi var innom tre nattklubber sammen med mange andre festglade backpackere. På søndag skulle jeg egentlig reise videre, men siden jeg tar alt veldig rolig, booka jeg ikke noen bussbilett dagen før. Jeg sjekka ikke engang om det gikk noen buss. Og dét gjorde det selvfølgelig ikke. Jeg sjekket derfor inn på hostelet IGJEN, og ble med min morsomme gjeng til en liten plass ca 40 min fra Surfers, der det var en internasjonal surfekonkurranse. Skjønner ikke at de klarer det, jeg. Bølgene er jo svæære. (Hei, bølgeskrekk).

På mandag sa jeg farvel, og kom meg videre til Noosa Heads. Syk og jævlig klarte jeg ikke å gjøre noe som helst første dagen, men heldigvis ble jeg bedre etter hvert, og jeg har kost meg på standen, litt rundt om i «byen» og gått en fire timers lang gåtur i nasjonalparken. Det var nydelig!

Nå er jeg i Hervey Bay, straks klar for Fraser Island. For dere som ikke kjenner Australia, eller har et kart, så reiser jeg nordover langs østkysten. Hvor langt jeg kommer meg på 11 dager, før jeg må tilbake til Brisbane og flyet mitt går videre, får jeg se.

See u!